Jeg vil aller først takke for denne tilstelningen, som danner en festlig ramme for tildeling av merker etter mange års medlemskap. Det er viktig å markere begivenheter og merkedager for medlemmer som har engasjert seg i perioder av livet.

I 1996 kom jeg til Bergen og ble godt mottatt i Søndre Bergen Arbeidersamfunn. Det er mange jeg vil takke for det, Einar, Inger-Karin, Liv, Karl, Berit, Frank, Annie, Olav, Jan-Reidar. Kanskje skulle jeg nevnt flere, men takk for at dere tok imot meg på en positiv og fin måte.

25 år er kanskje ikke så lang tid, men mitt møte med arbeiderbevegelsen strekker seg tilbake til rett etter andre verdenskrig. Mor og far var med på å få liv i Notodden Arbeidersamfunn etter at krigen var over. Jeg husker også aviser som Arbeiderbladet, Demokraten, Nordlys, Sørlandet og Finnmarken som en del av hverdagen etter hvert som vi flyttet rundt i landet

Mitt første personlige møte med vår bevegelse fikk jeg da jeg meldte meg inn i Auf i Vadsø i 1953. Da var jeg femten år, og kom hjem med pengekassen og boken, og sa til min far at jeg var blitt kasserer i Auf. Jaja, sa han, det kan du jo bare levere tilbake. Han hadde fått ny jobb som telegrafbestyrer i Farsund. Vi flyttet til Farsund i februar 1954, og der var Unge Høyre på topp. Jeg meldte meg dog ikke inn der.

Den sosialdemokratiske politikken, som arbeiderpartiet har ført fra 1935, har preget vårt samfunn, selv om vi og har hatt borgerlige regjeringer. Fordelingspolitikken som danner gulvet for det samfunnet vi har i dag, gjør at de fleste har et utkomme å leve av. Arbeiderbevegelsen vil bruke den makt som ligger i å ha regjering og en stor velgerskare til en stadig forbedring av hverdagen for den enkelte.

Det er ikke lett å være sosialdemokrat når så mange ikke tror på de ideene vi forfekter. Når galluper synker og etter vår mening lettvinte løsninger blir foretrukket, da har ikke jeg det så lett.

Trygghet for alle, og en positiv økonomisk utvikling for hele befolkningen, skaper vi bare gjennom arbeid som gir merverdi i samfunnet. Vi skaper ikke fremtidige arbeidsplassser ved å bruke opp oljeformuen nå. Når vi ser på land som Venezuela og Argentina, skjønner vi at selv om landene har store ressurser og muligheter, er det hvrodan vi fordeler overskuddet, eller merverdien som skapes, slik at det kommer alle til gode at vi utvikler et godt samfunn.

Liberalismen, med privatisering av alle tjenester, skaper ikke bedre service og omsorg for de som har behov for det. Vi som er vokst opp med en sosialdemokratisk tankegang, og i et land som har vært preget av den samme sosialdemokratiske tankegangen, ser at det nå skjer en utvikling i Norge som vi ikke liker. Oppslutningen om de ideer som arbeidetpartiet står for faller ikke i smak hos mer enn hver femte velger.

I mitt fagforeningsblad stod det for ikke lenge siden at i løpet av de siste 16 årene har kommunene blitt fratatt 60 milliarder kroner. Det er en bevisst politikk fra sentrale politikere for å kunne øke det private forbruket, sa en kollega av meg på folkeaksjonen for omfordeling av velferd og demokrat. Dette har skjedd fra 1986, så spør jeg meg selv: har Arbeiderpartiet vært med på dette? Og i tilfelle Arbeiderpartiet har vært med på dette må vi få lov til å spørre hvorfor.

De som har fulgt med den senere tid vil oppdage at det har kommet veldig mange utspill fra enkeltmedlemmer, fra ledere i arbeiderpartiet. Vi ser ikke helt meningen at ledende skikkelser i partiet skal delta i denne ukulturen, som ledes an av andre partiledere.

Da spør jeg: Hvordan skal vi bygge opp igjen den ideologiske stolthet som vi skal ha? Det foregår noe i arbeiderbevegelsen nå, senest i siste medlemsblad. Jeg håper det skjer noe med bevegelsen.