MELLOM DE SYV FJELL

MARKERINGER I BERGEN OG OMLAND

Det var trengsel både på ekstrabenker og ståplasser i det store kapellet, da Geir Glosvik ble minnet i en human-etisk sermoni 20.januar 2017.

Det var levende musikk og taler fra arbeids- kamerater som bl.a. tok opp unge år i AUF og medlemskap i fag- bevegelsen.

Han hadde flere verv i arbeiderbevegelsen, bl.a. leder i Årstad Arbeidersamfunn.

Åge bodde i Årstad bydel mesteparten av livet.

Først på Kronstad og deretter på Sletten.

	Tidlig på nyttårsaften 2013 ble det tent rød lykt ved graven til Norman Iversen. Han var leder av Saborg og hadde også tilknytning til Landås i Årstad. Les mer om Iversen her
Nyttårsdelegasjonen fra abergen tente også en rød lykt på graven til sabotasjeinstruktør Trygve Havnes. Les mer om Havnes her
	Fra abergen ble det også tent fakkel ved minneplaten over motstandsfolk på Nesttun. Kristian Mugaas var en av dem som ofret livet under 2.verdenskrig. Les mer om Mugaas her.
Ved graven til John Langø ble det sommeren 2013 gjort grunn- arbeider på monumentet. Den røde flammen lyste inn i det nye året til minne om hans innsats i AUF og arbeiderbevegelsen. Se ungdomsbilde av John her

-2013 var året da arbeiderbevegelsens aktive motstandsfolk fikk plass i den borgerlige offentlighet for sin innsats mot facismen i 2.verdenskrig.

-"Osvald" i senter av montasjen.

-departemental heder og sølvfat til "Osvald" og "Pelle"-kamerater:

	Til venstre ser vi minnemedaljen for "Pelle"-gruppens innsats på Aker. Dynamitten brukt til å sabotere skipene stjal de på Hønefoss og fraktet til Oslo - først på sykkel, siden på lastebil. Den store aksjonen ved Aker og Nyland mekaniske verksteder ble utført med hjelp av arbeiderne på verftene, som fikk opplæring i sprengningsteknikk. De smuglet dynamitt i matboksene sine, og lagret den under en av båtene.
I Bergen fikk også R. Olsen og Saborg en ny plass for minnes- merke i Bergen. Tidligere var det plassert under skiftende innredninger ved buss- anlegget på Mannsverk. Nå er det satt opp på kinomur ved plassen ovenfor Folkets hus i Bergen Veteraner fra Saborg var tilstede på Departementets markering for "Osvald"-gruppen. Les mer om sentral markering her
	Lo i Bergen og omland har nå fått et godt markeringssted for den aktive motstanden mot fascismen. Markeringen samlet en rekke tillitsvalgte og aktive i arbeider- bevegelsen utenfor Folkets hus. Her er klipp fra tale ved markeringen i Bergen.
Det er viktig å huske på at det aktive motstandsarbeidet krevde en rekke støttetjenester langs hele Vestlandskysten. Dette kommer det mer om i 2014. Her finnes bilde av folk fra Saborg tatt like etter frigjøringen.

-markeringer 1.mai 2013

-Solheim-Møllendal-Sentrum-Storetveit-Nesttun

	Før formiddagsermonien på Solheim, ble det satt ned en rose for motstandsmannen Norman Iversen. Her er videoklipp fra sermonien med Birte Sletten fra Norsk Tjenestemannslag. Les mer om Iversen her Under krigen brukte Iversen en dekkadresse ved krysset Hagerupsvei/Natlandsveien. Vi arbeider med å få verifisert at det var dette gårdshuset. (før utbyggingen i Hagerupsvei)
Motstandsmannen Trygve Havnes grav ble også hedret med en rose av Anna-Lisa Schanche. Her finnes videoklipp. Les mer om Havnes her
	Ungdomsaktivisten John Langø ble minnet for sin innsats i AUF og arbeider- bevegelsen. Her er videoklipp fra sermonien.
Etter ulike formiddagsprogram var det lunsj med varierende egenandel flere steder i sentrum. Til høyre på bilde vises Odd Inge Matre, som i sin hilsen til deltakerene på NTLs lokale samling tok opp viktigheten av støtte til Norsk Folkehjelps internasjonale arbeid. Her er videoklipp.

	To aktive medlemmer av fagforeninger innen sosial og arbeidsmarked, begge sosionomer, (L.Foss-FO - J.Jellestad-NTL) ble minnet for sin årlange innsats for arbeiderbevegelsen.
Motstandsfolk fra Fana finnes på minneplaten ved Nesttun. Kristian Mugaas som var en av dem som ofret livet under 2.verdenskrig. De ble hedret med rose ved minnesmerket. Les mer her
	Fagforeninger bl.a. fra offentlig sektor samlet seg på Tårnplass. Videoklipp fra utmars mot Torgalmenningen finnes her Under Lo-lederens tale ble det spesielt referert til motstandsmannen Reidar Olsens innsats. Her finnes videoklipp fra talen. Les mer om Olsen her Her er lenke til flere markeringer 1.mai 2013.

MINNEMARKERINGER NYTTÅRSAFTEN 2011

Kristian Mugaas og andre motstandsfolk fra Fana, som ofret livet under 2.verdenskrig, ble hedret med fakkel ved minnesmerket på Nesttun.

Les mer om Mugaas her

	Norman Iversen, som ledet Saborg, ble hedret med rød lykt ved gravstedet på Solheim nyttårsaften 2011. Les mer om Iversen her.
Sabotasjeinstruktør Trygve Havnes fikk også den røde lykten tent til minne om aktivt motstandsarbeid. Les mer om Havnes her.

-om minnesmerker

Europas storbyer har ofte satt borgere på sokkel. Det spesielle med Paris er at her finner man også partisaner på sokkel.

De her hjemme som ofret liv og helse i kampen mot facismens framvekst i Europa og Norge, har i liten grad blitt løftet av stein og støpt i metall.

I Oslo 2011 pågår det en debatt om en statue av Max Manus skal få hedersplass på Aker brygge, selv om hans aksjoner bl.a. var på Vippetangen.

"Pelle-gruppen" som blåste opp båter i Aker- området, hadde forventninger om å bli hedret i området der de aksjonerte.

Utenfor hovedstaden blir problemstillingene av annet format.

Her i Bergen har plaketten over motstands- mann og sporveisarbeider Olsen, tidligere blitt flyttet til inngangs- og tavlehallen for busser på Mannsverk.

Under det borgerlige byrådet har man ikke forhastet seg med å finne mer fremtredende plassering av folk som drev med aktiv motstand i Bergen.

Arbeiderbevegelsen har et særlig ansvar for at motstandsfolkene, som trodde på frihet likhet og solidaritet, ikke blir gjemt og glemt.

Menn i mørke som motarbeidet okkupasjons- makten søkte ikke offentlighet om sin innsats, spesielt under krigen og i de første etterkrigs- årene.

Flere ble etterlyst og forsøkt kriminalisert. Etter krigen kom også motsetningene mellom personer og grupper som tidligere sto sammen i motstandsbevegelsen.

De aktive motstandsfolkene som ikke var medlemmer av aksepterte politiske organisasjoner, kunne lett bli "glemt" når heder og utmerkelser skulle fordeles.

Ønske om borgerlig offentlighet var også lite fremtredene hos mange av motstandsfolkene

-mulige steder for innesmerker over kamp mot fascisme og okkupasjon

I Årstad bydel finnes flere steder som kan knyttes til den aktive motstanden under 2.verdenskrig:

-aksjonene ved bygningen til den gamle transformatorstasjonen for Solheimsviken- BMV og det tyske lageret på Krohnsminde Idrettsplass.

-"kontoret" ved Gimle skole er også minneverdig som base for motstandsaviser.

-flere Saborg medlemmer bodde på Landås, bl.a. i Hagerupsveien.

I Bergen sentrum og Sandviken er det flere steder som kan knyttes til aktive motstandsfolk, bl.a. aksjonen mot arbeidstjeneste arkivet på det gamle Arbeidskontoret i sentrum.

Dekningsadressene til sabotører i Reipslager- gaten og den gamle "Arbeiderboligen" i Sandviken er også minneverdige steder.

Nederst i Kippersmuget finnes nå en åpen plass bl.a. der boligen til Norman Iversen var plassert. Iversen var leder for Saborg under krigen.

På dette området burde det kunne finnes plass til et minnerelieff på en egnet sokkel, gjerne mellom benkene på bakgrunnen i bildet.

Et minnesmerke mellom byens almenninger og smug måtte passe bra til profilen for de aktive motstandsfolkene.

-om "Samhold og svik"

Torsdag 31. mars 2011 hadde Bergen HIFO invitert til foredrag, med fri adgang, på Café Opera med innledning om boken: "Samhold og svik" blant nordmenn i Sachsenhausen.

Forfatteren Øystein Ø. Bentsen (f. 1948) er lektor ved Kristiansand Katedralskole Gimle. "Samhold og svik" er hans første bokutgivelse.

HIFO Bergen er et lokallag tilsluttet Den norske historiske forening (HIFO).

Kveldens innleder er forfatter av den omtalte boken "Samhold og svik" utgitt på Forlaget Oktober i 2010.

Ved åpningen snakket Øystein Bentsen om sin bakgrunn og kjennskap til saken gjennom fortellinger fra faren, Harry Bentsen, en nær medarbeider av Kristian Mugaas i Sachsenhausen.

Hør lydklipp fra åpningen her

Her er lenke til Facebook-siden.

På Facebook siden til HIFO finner en følgende om saken som er tatt opp i boken: "Samhold og svik"

De norske fangenes tillitsmenn, kommunistene Kristian Mugaas, Carsten Aasebøe og Kåre Hagen, blir angitt til den tyske leirledelsen, beskyldt for å dele ut ekstra matrasjoner til bl.a. sovjetiske krigsfanger.

De tre blir sendt til Bergen-Belsen, som på slutten av krigen får karakter av tilintetgjørelsesleir.

Ingen av dem får oppleve hjemkomsten til Norge.

I Sachsenhausen svirret ryktene. Ble tillitsmennene angitt av noen av sine egne landsmenn, nordmenn med kommunistiske antipatier og med et sterkt ønske om politisk makt i Norge etter at krigen var over?

Tyskerne innførte en ny form for indre selvstyre i fangeleiren fra 1943. Tidligere hadde politiske fanger vært sentrale i organisering av motstands og hjelpearbeid.

Kriminelle tyske fanger fikk en viktig plass i det indre livet i en leir med blanding av tyske forbrytere, samvittig- hetsfanger, motstandsfolk og ellers mange fra de øvrige tyskokkuperte land, særlig de russiske krigsfangene utgjorde en stor andel.

Kristian Mugaas, Carsten Aasebø og Bjørn Deichman-Sørensen ble utpekt som tillitsmenn og skulle utgjøre et forhandlingsutvalg.

Denne ordningen ble godkjent av SS og stilltiende godkjent av nordmennene. Senere kom også Kåre Hagen med som tillitsmann. Forhandlingsutvalgets hovedoppgave skulle være å administrere og fordele Røde Kors-pakker til leiren.

Røde Kors-pakkene kom fra flere forskjellige land, blant annet Norge, Sverige, Sveits og Egypt.

I april 1946 blir det avholdt en såkalt æresrett i Oslo, der dette er det sentrale spørsmålet, og der fire av tillitsmennenes norske medfanger står anklaget.

Nærmere 40 tidligere fanger vitner i denne hemmelige rettssaken, en av dem statsminister Einar Gerhardsen.

Æresretten konkluderer med at de fire er ofre for løse rykter, og samtlige blir frifunnet.

Referatene blir i ettertid fjernet fra Regjeringsadvokatens kontor.

Hvorfor har æresretten vært fortiet av myndigheter og historikere i etterkrigs-Norge?

Og hvorfor nevnes ikke Mugaas, Aasebøe og Hagen i den omfattende fangelitteraturen?

I denne boka avdekker forfatteren mørklagte sider ved norsk okkupasjonshistorie og etterkrigstid, basert på et helt nytt kildemateriale.

Forfatterens far, Harry Bentsen, var en nær medarbeider av Kristian Mugaas i Sachsenhausen. Han ble imidlertid ikke innkalt til å vitne for æresretten.

Mange år senere forteller han sin sønn hva han mener skjedde da de tre ble angitt. Sønnen inngår en pakt med sin far om at han skal forsøke å finne sannheten om hva som skjedde med de tre tillitsmennene.

Etter flere års leting finner forfatteren de stenografiske referatene fra æresretten i 1946. Det finnes også her spor av betydelige politiske motsigelser i arbeiderbevegelsen.

I etterpåklokskapens klare lys synes det fortsatt å være en stor avstand mellom det å ha rett og få rett.

Vitner bekrefter eksistensen av brev til SS-kommandoen fra nordmenn som ønsket utskiftning av fangenes representanter.

Behandlingen av saken etter krigen skaper ennå ringer i vannet som indikerer at det i dypet av arbeiderbevegelsen har vært noen som har snakket sammen om "æresretten".

Borgerlige "17.mai-komitéer" kan ha mange ting på gang som ikke blir referert, enten møtene holdes i en fangeleir eller andre steder under krigen.

Sentrale aktører i etterkrigstidens samlingsregjering måtte spise kameler både titt og ofte.

I en etterkrigstid der den borgerlige offentlighet i liten grad omtalte eller hedret kommunister, er bokens kopi av oppslag i "VG" om utenlandsk heder til bl.a. etterlatte av Mugaas, en sjelden begivenhet.

Fortjent heder, både for aktiv motstand mot facismen og for å ha vist medmenneskelighet og solidaritet med de som var verre stilt, er en innsats som aldri må glemmes i arbeider- bevegelsen.

Det ville vel være urealistisk å vente at en kirke i en borgerlig styrt kommune skulle vedlikeholde et skinnende minnesmerke for dem som ofret livet under krigen.

På Nesttun finnes dog en moderat vedlikeholdt minnetavle utenfor Birkeland kirke, der bl.a Kristian Mugaas er oppført.

Klikk her for stort bilde.

Hvem var nordmennene som delte sitt overskudd av Røde Kors pakker, også med dem som ikke fikk lov av tyskerne å motta pakker og som ellers ville ha sultet ihjel?

Bergenseren er relativt godt kjent. Kristian Mugaas fra Fana var tilsatt på jernbanen, ble valgt til leder av NKP i Bergen, men ble arrestert etter et motstandsmøte i Svenneforeningen i november 1940.

Han er gravlagt sammen med sin ektefelle på Øvsttun i Bergen.

I en bokanmeldelse i "Friheten" skriver PER LOTHAR LINDTNER, (bilde) Bergen: Bentsen dokumenterer kontakt mellom nordmenn og et kriminelt hierarki som er på jakt etter Røde-Kors-pakkene. Forsøkene på å fjerne Mugås, Åsebø og Hagen kommer like etter at 27 røde tyske `tillitsmenn` sendes i døden sommeren 1944. Vi ser at frykten for de røde stiger når sovjetarmèen nærmer seg Berlin. I mye av litteraturen fra norske fanger om Sachsenhausen ser Bentsen at navnene Mugås, Åsebø og Hagen er borte. Tydeligvis har mange ikke fått med seg Sachsen- hausenfangen Martin Niemöllers oppsummering: `Da de tok kommunister, sosialdemokrater, fagforeningsfolk og jøder, tiet jeg. - Men da de hentet meg, var det ingen andre som kunne forsvare meg. ****************Bentsens skildring, dokumentasjon og refleksjoner er rystende og sannhetssøkende. Det handler om ekstreme påkjenninger i kamp på liv og død. Det handler om antikommunistisk intrigemakeri og hets, under og etter 2. verdenskrig. Etter mange års jakt får han i 1999 tak i rettsreferatene fra 1946. Han ser at ordlyden i rettens kjennelse ikke stemmer med helheten i vitneutsagnene.***

TIL MINNE OM DEPORTERTE FRA MØHLENPRIS

I flere år har lokale aktivister på Møhlenpris stått i spissen for markering av motstand mot brudd på menneskerettigheter og deportasjon av jøder fra bydelen under krigen. Årets markering kunne heldigvis finne sted uten unødig innblanding fra Bergens-regnet.
	En av veteranene fra arbeiderbevegelsen og den lokale motstandskampen mot nazistene var også å finne i fakkeltoget. August Rathke var innleder på møtet i bydelen etter toget den 26/11-03. I sin ungdom sto han i fremste rekke i den aktive kampen mot de tyske okkupantene og deres norske medløpere.
Toget ble også preget av den yngre generasjon. Barn fra bydelen leste navnene på jødiske barn og voksne som ble dradd ut fra blokkene på Møhlenpris. Alle deporterte fra bydelen mistet livet i tyske konsentrasjonsleire.
	I den mørke høstkvelden tok Trond Tystad utgangspunkt enkelthistoriene som her holdes levende. De minner oss om begivenheter som aldri må få skje igjen, og som heller aldri må glemmes. Hør utdrag av talen ved avslutning av fakkeltoget her.